Okei, sorry for den brutale overskriften – men det var seriøst det som fór igjennom hodet mitt når jeg klikket på lenken som mannen hadde sendt meg på Facebook, og som viste meg bildene jeg gjengir i dette innlegget. 

Det er nok mye mulig at jeg tilbringer mer tid på telefonen og data enn gjennomsnittet, på grunn av det jeg driver med og hvordan det påvirker mine prioriteringer og interessefelt. Samtidig tror jeg skremmende mange av oss kan kjenne oss igjen i det som viser seg å være en ekstrem, og ganske skremmende utvikling, som bare de siste fem og ti årene har hatt en enorm innflytelse på hverdagen, hvordan vi bruker tiden vår, hvordan vi opplever relasjoner med andre mennesker, og hvordan vi lever livet vårt. 

Om noen hadde sett oss utenfra, typ… fra universet og ned.. er det sånn her de hadde oppfattet oss? 

Bildene er hentet fra denne «utstillingen» på Facebook, med aktøren Nerdiest som avsender. Du kan trykke deg videre her for å se flere. 

Jeg tror ikke på å kutte ut verken telefon, data eller teknologi i sin helhet, men jeg begynner til stadighet å tro mer og mer på å kontrollere og balansere ut bruken. Jeg kan ta meg selv i å bruke skremmende mange timer på telefonen i løpet av en dag, og ubevisst fører jo det også til at jeg velger bort en rekke andre ting.. når jeg tenker etter har jeg jo ikke lyst til å være en person som er oppslukt i alt annet enn virkeligheten. Samtidig er det vanskelig å ta kontroll over.. det er litt som å være sjokoladeavhengig, men samtidig være tvunget til å gå rundt med en stor Freia i hånda 24/7 😂 

Jeg hørte nylig på episode 210 av Fråmgangspodden, der verten, Alexander Parlerös, intervjuer fremtidsforskeren Kjell A. Norström. Han går blant annet i dybden på hvordan teknologien kan komme til å påvirke oss i fremtiden, og at han tror teknologiske innovasjoner og forbrukerkultur på et tidspunkt vil bli regulert, på samme måte som legemidler. 

Bruker vi kanskje sosiale medier, smarttelefon, apper og teknologi på samme måte som man tillot seg fri flyt av sigaretter før i tiden? Man visste jo ikke bedre på den tiden, og det vi nå vet at er kreftpinner til salgs, var på den tiden… en nytelsesgeskjeft, og en naturlig del av hverdagen. 

Sounds familiar…?😅 Fjern sammenlikning, men samtidig.. kanskje ikke? 

Ble i det filosofiske hjørnet jeg nå.. en ting er sikkert – jeg skal prøve å bli bedre på å 1) legge bort telefonen i god tid før leggetid, og 2) kjøpe meg en vekkeklokke, så jeg slipper å sove med den digitale bråkebøtta ved siden av meg. På sikt får det være et mål å justere ned bruken. Kraftig.

Hva tenker dere om saken? Det er jo sikkert mange av dere som ikke jobber med skjerm og sosiale medier som kanskje ser utviklingen rundt dere og rister på hodet.. eller er dere i et elsk/hat-forhold med telefonen deres, dere å? 

Tankevekker, ass. Fine kjæresten min som sendte meg lenken til bildene, og som er flink til å minne meg på hvordan jeg bruker tiden min. I skrivende stund er jeg på Egmont-huset i Nydalen, og skal hvert øyeblikk sette snuta mot et møte med Silje og vår poddeklipper, Pontus. Deretter venter PT-kunder på Comfort Hotel Børsparken (torsdag er som regel PT- og podd-dagen min her i Oslo, hehe), før jeg runder av dagen med et Reebok-event på Studio Jobbsprek på Aker Brygge her i Oslo. Følg med på Instastory for updates derfra (sa den hyklerske Pia, som akkurat har skrevet et blogginnlegg om dagens ekstreme mobilbruk….)

Blogges i morgen❤️

Dette er noe jeg tror mange lurer på, bevisst eller ubevisst, uten at vi nødvendigvis snakker så høyt om det. Daglig får vi smakebiter på hvordan andre trener, som regel på sosiale medier, og ved å følge enkelte profiler får man kanskje et innfall om å gjøre akkurat den samme treningen over en periode.

Er det ikke da logisk å tenke at man vil få de samme resultatene?

Det korte svaret – nei.

Det litt lengre svaret. Njæ. Det er klart at man ved å velge en type treningsform over tid gjerne provoserer frem noen av de samme signalene i din kropp som det gjør i en hvilken som helst annen kropp. Samtidig er det noen ting du skal ha i bakhodet..

Gener og ditt eget utgangspunkt. La det aldri være noen hvilepute for å ligge på latsiden og trøste deg med unnskyldninger, men se heller ikke bort ifra det faktum at du er unik. På samme måte som du har skostørrelse x, hårfarge x og en bestemt hudtype (kort sagt, visuelt synlige, overfladiske ting som er bestemt av hvordan du er skrudd sammen), har du også et utgangspunkt med tilhørende forutsetninger som sier noe om hvordan kroppen din kan påvirkes av trening.

I tillegg er det kanskje én type trening som funker bedre for noen enn andre; innen styrketrening kan man f.eks skille mellom «responders» og «non-responders» (les mer her), der den sistnevnte gruppen kan og bør si seg superfornøyd med en fremgang som hos den første gruppen kanskje tilsier laber fremgang. Hvorfor? Jo, genetisk ulike forutsetninger for å respondere på styrketreningen. Til gjengjeld er man kanskje bygget for mer utholdende, kondisjonsbaserte aktiviteter, eller annen type trening som passer deg bedre. Denne kunnskapen får man ved å bli kjent med kroppen sin, teste ulike ting, velge å evaluere og finne motivasjon i at hver økt gjør deg til en bedre utgave av DEG selv – ingen andre.

Evnen til å restituere. På samme måte som vi har ulik evne til å respondere på trening har vi også ulik evne til å restituere. Dette er for eksempel en styrke man ser hos mange toppidrettsutøvere – de har kropper som evner å hente seg inn raskere enn andre. På den måten tåler de og får fremgang med en høyere treningsbelastning enn vi andre tåler, og de er i stand til å bli og være i bedre form enn folk flest. Dette gjelder også oss dødelige mennesker – noen henter seg inn igjen raskere enn andre. Om man over tid trener når man er underrestituert vil fremgang utebli, og man ender egentlig bare opp med å gå rundt og være sliten hele tiden..

Sliten ja. Du vet den følelsen når det kjennes ut som om du tråkker rundt i gjørme 24/7.. been there, done that😅

Totalbelastningen i livet ditt påvirker også restitusjonen – det vil si, alt som er å anse som stress, både fysisk og psykisk. Det er vanskelig å si noe om denne gjennom en post på Instagram eller et innlegg på en blogg – kanskje er personen du leser om et problem- og stressfritt hode på en raskt restituerende kropp, med en hverdag som byr på lite utfordringer både psykisk og fysisk. Da tåler man en høyere treningsbelastning enn når man er i den andre enden av skalaen – satt på spissen, et kverulerende, analyserende topplokk på en overtrent kropp, plassert i en hektisk hverdag preget av prestasjon, produktivitet og høy puls.

For de fleste av oss er trening og kosthold et verktøy for at vi skal prestere bra på de andre arenaene i livet vårt – ikke omvendt. Og om du har høyere ambisjoner med treningen din, ikke fall for fristelsen til å tenke at mer er bedre. Børge Fagerli postet i går en post på sin Facebook-side som tilsier at mange av oss muligens trener langt mer enn det som er nødvendig for å oppnå fremgang og resultater over tid.

Kanskje er du en av de? 

Trykk her om du vil sjekke ut hele posten hans😊

Bli gjerne inspirert av andres trening, test og prøv deg frem, men husk å spørre kroppen din hvordan det kjennes ut – ikke søk opp en annen sin på Instagram for å stille et spørsmål bare du har svaret på.

Ønsker dere alt godt med treningen, og jeg vil at vi alle skal finne en balanse som gjør oss robuste, sterke og glade over tid – håper du fikk noe ut av dette blogginnlegget, og at du tenker deg om både to og tre ganger før du sammenlikner deg med noen som helst andre, sosiale medier eller ei. Vi vet ingenting om personene bak en picture perfect Instagram-feed, bortsett fra nettopp det – at de har en fin feed.

Du er du, og det er det du skal sette pris på. 

I går scrollet jeg meg gjennom Instagram, as usual, og kom over en post fra jenta bak @samjohnsonwrites. Jeg har blitt så glad i denne kontoen, og anbefaler dere å sjekke den ut. Hun er en helt vanlig jente, jobber som PT, og brenner for å synliggjøre verdien av å trene og spise sunt med mål om å ta vare på kropp og helse fremfor noe annet. Også slo det meg at denne kontoen liksom representerer noe «nytt og annerledes». I virkeligheten strekker hun seg jo egentlig bare etter å vise frem seg selv og livet sitt slik som det faktisk er, kontra den redigerte utgaven av livet og kroppen som vi kanskje er vant til å se.

Men så skal man jo ikke putte under en stol at «kropp er topp» – og en av de beste clickbaitene som finnes. 

Det kan virke som om kropp vekker veldig mye følelser. Man blir engasjert, provosert, tilfredsstilt, nysgjerrig, motivert..

Kan virke som om vi blir usikre på egen kropp fordi vi føler vi ikke oppfyller kravene til «en fin kropp». Dette er slitsomt. Både fordi man er usikker, men også fordi man i dagens samfunn absolutt skal være stolt av kroppen sin, uansett hvordan den ser ut.

… og du får bonuspoeng hvis du poster bilringer på Instagram. 

For det kan virke som om vi blir mindre usikre når vi ser ekte kropper i uretusjerte settinger. De ekte kroppene er modige og tøffe som tør å vise seg frem. Noe som egentlig er litt besynderlig, ettersom normale kropper er det 99,9% av oss har. Med mindre vi er med på en proff fotoshoot, slenger på x antall filtere, jobber med vinklene våre eller knipser oss selv i et spesielt lys. Merkelig nok er 99,9% av bildene vi blir eksponert for nettopp dette – redigert.

Det kan dermed virke som om den redigerte virkeligheten er den som volder oss mye usikkerhet, uro og vonde følelser. Nesten så folk glemmer at kroppen, sånn egentlig, bare er et verktøy på veien mot det evigvarende målet om å leve et godt liv. Det er ikke livet som er et verktøy på veien mot en «fin kropp».

Kroppen er et verktøy, livet er målet. 

Med det i bakhodet – hva skjer om vi begynner å behandle dette kroppspresset som det det faktisk er – et redigert kroppspress. Hva om vi begynner å jobbe med eget hode, i forhold til hva vi ser etter, hva vi søker etter og hva vi fokuserer på? Hva om vi søker informasjonskilder som har som mål om å påvirke positivt, fremfor å imponere?

For på samme måte som man rydder huset før man får gjester, kler seg fint før man skal i selskap og leser seg opp på fagstoff før man skal forelese.. så vil de fleste av oss også ønske å publisere bilder som viser den beste utgaven av seg selv. Som et elementært behov hos oss mennesker – vi vil bli oppfattet som noe bra, positivt og givende for andre – vi vil gjerne bli oppfattet som en redigert, positiv utgave av oss selv. Så hva tror du er mest effektivt for deg og meg, på veien mot et hode i fred for kroppspress og sammenlikningsbonanza.. peke og skylde på den ene synderen etter den andre? Eller ta kontroll over det vi faktisk kan kontrollere? Jeg stemmer for sistnevnte.

Eget topplokk, egen tankegang, eget fokus. For i praksis er kroppspress i bunn og grunn en følelse vi selv kjenner på. Javisst, fremprovosert av miljøet vi lever i, men delvis akseptert og etterlevd av oss selv.

Så da kan det lønne seg å begynne med seg sjæl.

Enig?