Så. Januar-utgaven av ShapeUp blir sendt ut til abonnenter om litt over èn uke, og de nervene jeg trodde jeg var ferdig med, har begynt å boble igjen.. Pleier ikke bloggere å typ.. Skrive av seg alle mulige tanker, bekymringer og kveruleringer? Jeg prøver. Det er nemlig ikke bare bare å brette skrotten utover en helside i Norges største treningsblad på et par dagers varsel 🙂

Vi sendte bladet på trykk i begynnelsen av desember. Det tar litt tid å trykke opp et blad og distribuere det ut til alle mulige butikker, bensinstasjoner, abonnenter og interessenter. Moroa startet allerede i november, da redaksjonssjef Nina og redaktør Karine samlet alle sine argumenter til hvorfor jeg skulle bli «PT-Pia» i januarutgaven. Jeg skulle stille opp som både covergirl, intervjuobjekt og PT for alle ShapeUp-lesere i det ganske land, i heele januar og februar. Når de spurte meg ble jeg helt sånn her…

Også tenkte jeg noe sånt som…

Meg? På cover? Det finnes jo så mange andre heite, supersporty, flotte, skjønne damer? Det er jo ingen som vet hvem jeg er? Hva har jeg der å gjøre? Intervju? Hvorfor skal jeg intervjues, jeg er jo den som pleier å intervjue? Hva skal jeg si? Hva lurer leserne på om meg liksom? Folk kommer til å tro jeg er helt dust?

Asså, dette er jo bare et miniutvalg av tanker som kretset rundt i hodet mitt. Sånn generelt florerte det av selvdestruktive argumenter som alle forsvarte hvorfor dette var en lite god idè. PT-rollen er grei, jeg har ingen problemer med å vise øvelser og foreslå hvordan jenter kan trene for å bli bedre og ha det kult på trening. Det er ren luksus! Men cover? Intervju? PT-Pia? Den satt litt lengre inne ass..

Meeen så kommer man, sakte men sikkert over på andre tanker. Javisst, fortsatt stressa over det faktum å skulle flotte meg på coveret. Fortsatt stressa over å skulle stikke hodet frem si «se på meg». Fortsatt stressa over å åpne meg i et intervju, og fortsatt stressa over å skulle starte en blogg og «gi av meg sjæl». MEN, et titalls dadler, noen kaffekopper og en god lunsj senere tenkte jeg litt annerledes på saken. Eller, jeg tvang meg selv til å tenke annerledes rundt saken.

Så da ble jeg helt sånn her.

For hvorfor skulle ikke jeg få stikke frem hodet a? Både redaksjonssjef Nina og redaktør Karine syns jo det var en god idè. Hvem er jeg til å si til meg selv at det ikke var det? I bunn og grunn blir jo JEG da den personen som stikker kjepper i hjulene. FOR MEG SJÆL. Jeg blir den som sier til meg selv at jeg ikke klarer noe.. Og det er jo helt på trynet?

Kom deg «ut av komfortsonen» er en oppfordring jeg gjentok til det kjedsommelige i ShapeUp hele høsten, en litt småklissete klisjè, men samtidig noe av det viktigste man kan gjøre både i hverdagen og livet generelt for å sørge for utvikling, mestringsfølelse og… Ja, rett og slett glede. Så når jeg kjente at jeg ble både stressa, redd, usikker av tanken på å gjøre dette.. Så visste jeg at jeg ikke IKKE kunne gjøre dette. Det hadde vært som å gi opp. Gi etter for den kjipe djevelen på skulderen liksom.

Uten å bli helt dr. Phil er nok poenget mitt med dette innlegget å…

1) Si til alle som vil høre at Pia-eksplosjonen i januarutgaven ikke var min idè. Men nå som det er et faktum syns jeg det er superduperkult! Et punkt mindre på min bucketlist for å si det sånn.

2) Si til alle at jeg var stressa. Redd, typ livredd for hva jeg og andre skulle tenke, tro, snakke om, blablablablaa. Janteloven stilte sterkt et par ganger i forkant av denne prosessen.

Og sist, men aller viktigst: 3) Minne meg selv på hvor unødvendig stressa jeg var. Det er fascinerende hvor «big deal» man kan gjøre ut av ting i sitt eget hode, når alle andre egentlig er opptatt med sine egne greier. Jeg håper alle som kjøper ShapeUp i januar får masse glede av både #shapeupkickstart og resten av blekka.

Og til de som ikke gjør det… Don`t let me know! Selvtilliten min står på spill her! 😉

Tenkte å gi dere et innblikk i hele prosessen senere. Et coverbilde, spesielt ikke mitt, blir ikke tatt på en, to, tre nemlig 😛

 

Okei. Jeg har en liten innrømmelse å komme med (måtte snappe den til mine nærmeste for litt oppbacking før jeg skulle i bresjen på SATS, haha).

 

Jeg har ikke trent egentrening på.. Dritlenge! Grunnen er enkel.

I slutten av september meldte jeg meg inn på Crossfit Oslo. Planen var selvfølgelig å være flink og trene målrettet, effektiv og progressiv styrketrening ved siden av. Jeg som elsker å trene styrketrening på egenhånd tenkte ikke engang en brøkdel av et sekund at jeg ikke skulle fortsette med pumpinga (lol) på egenhånd i tillegg til fellesøkter på Crossfit Oslo.

Think again. 

Bitt av crossfitbasillen sier du? Oh yes. Egentlig er jeg kjempeglad for det altså! Jeg digger fellesskapet som er rundt crossfit og spesielt på Crossfit Oslo, jeg presser grensene mine i større grad enn om jeg hadde trent kun på egenhånd, og ikke minst prøver jeg ting jeg mest sannsynlig (les; aldri) hadde prøvd på egenhånd. Implementert i treningen på Crossfit Oslo er det all slags trening, og jeg har blitt både sterkere og sprekere siden jeg begynte.

Men det er noe eget med egentrening!

For min del er det noe spesielt med å kunne plugge inn høretelefonene, gå inn i min egen verden og bare gjøre min greie. Hode og kropp får noe annet å konse på enn dagens kjas og mas, og jeg er mye flinkere til å kjenne etter hvordan øvelsen føles, være pirkepetter på teknikk og fokusere på de tingene jeg vet jeg trenger å jobbe med.

Jeg skal være den første til å innrømme at en perfekt markløft-teknikk står for fall når AMRAP (as many rounds as possible) og FT (for time) blir kunnegjort på WOD`s (work of the day, betegnelsen på «dagens treningsøkt» innen crossfit-konseptet). Men ved hjelp av god egentrening ved siden av får man det beste fra to verdener.

Ihvertfall i min verden 🙂

Jeg kommer til å skrive mer om dette, måtte bare få utløp for gledesrusen jeg føler over å ha kjørt en god, gammeldags styrkeøkt på SATS igjen. I tillegg var det selvfølgelig supergøy å kjenne at #shapeupkickstart-programmet funker som det skal. Jeg er SÅ fornøyd med det, og jeg håper virkelig at de som velger å kaste seg på i januar blir det samme 😀

L8r babes!

 

For cirka et år siden kom jeg hjem fra min første (forhåpentligvis ikke siste) jorda rundt-reise. Jeg reiste sammen med en venninne, og besøkte blant annet New York, Mellom-amerika, Fiji, Australia, Bali og Qatar. Australia og Bali er de stedene jeg tar meg selv i å savne mest, spesielt nå som vi har dagslys i typ.. et par timer daglig her hjemme i Norge.

Så, jeg vil mimre. Egentlig burde jeg dratt julerumpa mi bort på SATS for lenge siden (jeg kjører nemlig i gang med #shapeupkickstart allerede nå. Trenger å manne meg opp før januar-oppstarten!), men akkurat nå frister det mer å bedrive klipp og lim-aktivitet i sofakroken. Et kompromiss blir løsningen – mimring nå, trening senere.

Aaah, på Bali…

 

 

… Kunne jeg starte dagen med løpetur i vannkanten til et lokalt treningssenter, og bli glakristen hver gang jeg fikk med meg at sola sto opp.

… Trene styrke på et utendørs gym. På plassen dere ser bak meg bodde det en haug med skilpadder. Hele opplegget var så spesielt og sjarmerende at jeg glemte å irritere meg over at luftfuktigheten var craazy.

… Kunne jeg stikke rett på cafè og spise frokost etter trening. På Bali kryr det av innflyttere fra resten av verden, spesielt helsefreaks (in a good way) fra Europa, Australia, USA og andre steder. Mange har startet opp eller tatt tak i ulike cafeer og spisesteder, så overalt fantes det geniale, sjarmerende, smarte og sunne steder som serverer supersmart og næringsrik mat. Generelt opplevde jeg at det er langt vanligere med «naturlig» mat der enn hjemme, rett og slett fordi tilgangen på industrielle miksturer og bearbeidede produkter er minimal sammenliknet med f.eks Norge.

Generelt var det ganske lett, og ikke minst fantastisk digg, å være sunn på Bali! Bare se her:

Kokosvann rett fra nøtta! Ikke akkurat hverdagskost for en nordmann som er vant med «naturlig kokosvann» fra fargesprakende metallbokser.

På Bali kunne jeg følge opp trening og frokost med surfing om jeg ville…

 

Eller bare slækken i strandkanten med en bok, som jeg som regel ville. 

 

Det er umulig (u-m-u-l-i-g) å ikke kjøpe noe av alle de søte menneskene (søte som i ekstremt pågående) som selger fiksfakserier på stranda. I vannet dere ser i bakgrunnen holdt jeg forresten på å dø kun minutter tidligere. Sånn går det når man tar seg vann over hodet på surfebrettet! (Hohoho)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter en lang dag på stranda kan man rusle rundt på utflukt…

Og finne steder som omtrent er… Ubrukt? Okei, lar ordspillet hvile.

Trappa over førte oss ihvertfall til stranda under. SYKT fin, med magisk stemning 🙂

Eller man kan gjøre yoga, som er stort på Bali! Du kan jo blant annet google Ubud, som er Balis store yoga-spot. Det var blant annet der Julia Roberts fant seg sjæl i filmen Eat, Pray, Love.

En drømmedag på Bali avsluttes på samme fabelaktige måte som den starter (mer eller mindre); med god mat og gode venner. Og høy luftfuktighet. Learn to love it <3

Ah, good times. NÅ skal jeg komme meg på trening.

Jeg får visualisere skilpadder, luftfuktighet, solskinn og saltvann når jeg trener knebøy på SATS! 🙂

 

 

Det er fortsatt 15. desember, og jeg er allerede i gang med mitt tredje innlegg. Dette lover godt.

Et av mine selvutnevnte mål som blogger er å bidra med oppskrifter i ny og ne. Jeg har ingen utdannelse innenfor kosthold utover kursingen vi fikk på PT-utdanningen, men jeg har ingen problemer med å skryte på meg litt peiling på hva som er sunt for kropp og sjel. Jeg har blitt god på smarte, enkle oppskrifter som gjør det lett(ere) å være sunn i hverdagen. Jeg holder som regel maten min ganske idiotenkel, og lar kokkelering og briljering være opp til mamma og kantina på jobben (maten på jobben er insane!).

Jeg digger ikke en svær frokost i ukedagene, og foretrekker heller å spare kruttet til lunsjen på jobben (igjen, den er insane!). Men, noe må jeg ha, for å unngå å drukne i matfatet innen klokken er 12. Denne smoothiesaken jeg skal vise dere nå er perfekt for min del. Med bær, kokosmelk og litt proteinpulver gir den meg det jeg trenger for å kickstarte dagen, og holde meg behagelig mett frem til lunsjen. Perfekt!

It goes a little something like this..

Bruk frosne bær, den mengden du ønsker. Jeg pleier som regel å fylle en god kopp, som tilsvarer rundt 200 gram. Jeg brukte skogsbær, men alle mulige frosne bær funker fint 🙂

Sleng de oppi en bolle som på bildet under her. Du kan gjerne bruke en blender, men ettersom jeg ikke har det bruker jeg en sånn.. Miksmastersak. Derav beholderen.

Tilsett en klunk (haha, morsomt ord) med kokosmelk og en måleskje proteinpulver. Du kan gjerne bruke et par egg og litt cottage cheese istedenfor proteinpulver.

SÅ blander du sammen alle godsakene. Når jeg gjorde det merket jeg at den var litt for flytende, og fylte på med litt chiafrø jeg hadde i skapet. Du kan like gjerne bruke annen type tørrvare, som havregryn, nøtter, frø..

Whatever floats you`re boat!

Ser kanskje ikke så digg ut.. Men jeg vet at alle treningsjenter med sansen for smarte frokostløsninger kan se forbi litt løsslupne bilder!

Når den er ferdig blandet sammen, hell den oppi en shaker. Jeg brukte intet annet enn…

… Verdens smarteste shaker. Denne hever naturligvis kvaliteten på smoothien betraktelig. Til nød kan det kanskje funke med en vanlig beholder også.

Så, poenget er vel hvor enkelt dette er. Fryste bær, kokosmelk, proteinpulver og litt frø i en bolle, blandes sammen med det du har, deretter inn i fryseren.

For min del tar jeg den ut igjen om morgenen, putter den i ryggsekken (ja, jeg bruker ryggsekk) og kommer meg på jobb. Idet jeg lander på kontorstolen i nidraget sitter jeg med en megadigg, proteinrik bærsorbet til frokost. Namnam!

Den metter perfekt, uten å stjele glansen fra lunsjen rundt klokka tolv. Som jo helt klart må bli mitt neste matinnlegg!

Asså, tre innlegg på èn kveld!! Fotballfrue og resten av gjengen på topplista hadde vært stolte.

Note to self; Neste gang kan jeg jo vurdere å 1) ta matbildene mine med et ordentlig kamera, og 2) kikke innom sminkepungen før jeg knipser selfies.

 

Later 🙂

 

Noe av det som er så flott med denne bloggen er at jeg kan skrive mer enn jeg kan i bladet! Mer plass, hurra!

I de aller fleste tilfeller når jeg lager saker, treningsprogram, whatever, så sitter jeg igjen med bøtter av tekst jeg har lyst til å presse inn. Og det er ikke tilfeldig vrøvl altså, men nyttige tips som er et fantastisk supplement til resten av bladet.

I nr. 10 av ShapeUp hadde vi Christina Vukicevic på trykk, både på cover, intervju og treningsprogram.

Funfact; Bildet over var et av coveralternativene våre. Sooo fresh!

Styrkeprogrammet hun satte opp besto av en haug med kjente klassikere, som markløft, pushups, skulderpress og utfall for å nevne noen.

Og knebøy da. Klassikern!

På dette bildet gjør hun det med foten rett på bakken, men i realiteten pleier Christina å trene knebøy med en liten vektskive under hælene. Slik som dette:

Funksjonen blir mye av den samme som vet et par med vektløftersko, noe ala disse…

Christina fortalte at hun er stiv i anklene pga. x antall overtråkk opp igjennom sin karriere som hekkeløper. Å være stiv i anklene er et ganske vanlig issue blant oss vanlige dødelige også (høhø), og kan fort påvirke hvordan du utfører en knebøy. Men så du får en forhøyning under hælen, som med en vektløftersko eller med vektskiver, vil teknikken hos veldig, veldig mange, bli umiddelbart bedre!

Så prøv deg frem. Føler du at knebøyteknikken er vrien, knærne faller innover, ryggen runder seg og overkroppen faller frem, burde du teste dette. Men husk!

NBNBNB!

Ikke gå for dette som en langvarig løsning. Sørg for å jobbe mot bedre bevegelighet i anklene, slik at du en vakker dag kan kjøre knebøy uten skiver. Denne YouTube-filmen gir deg nyttige tips til hvordan du kan gå frem.

Happy squatting! <3