I ukas episode av Treningspodden setter vi «bikinikroppen», sommerkroppen og hele den regla der på agendaen, ikke bare fordi vi selv syns det er interessant tematikk, men også fordi vi vet at mange av dere syns det samme.

Allikevel er det blitt en litt sånn nei-greie å snakke om, fordi man skal være fornøyd med kroppen sin uansett hvordan den ser ut. Dere vet jo at jeg er 100% for nettopp det, men allikevel mener jeg det er viktig å være realistisk oppi det hele, og tørre å erkjenne at ikke vi ikke alltid går rundt og er self loving-queens. Det er lov å føle seg litt på halv tolv innimellom, og det må det være lov å snakke om.

.. og det er det vi gjør i ukas episode, der vi blant annet drodler rundt et innspill vi fikk fra en følger. Hun opplevde mer press rundt dette med sommerkropp- og bikinikropp etter at hun begynte å trene, både fra seg selv og de rundt henne. Og vet du, det kan jeg kjenne meg litt igjen i. Nå er det jo lenge siden jeg har hatt en tilværelse der jeg ikke trener, så jeg kan ikke sammenlikne, men følelsen av å føle at man burde se ut på en bestemt måte, den kan jeg kjenne på selv også.

Fordi man er en treningsperson ønsker man jo, bevisst og ubevisst, at jobben man gjør reflekteres i måten man ser ut på. Og det gjør den jo også, men sannheten er at den kanskje ikke gjør det i like stor grad som man kanskje ønsker seg noen ganger, og ihvertfall ikke i så stor grad som mange av de som er uvitende om trening og helse tenker at det skal gjøre. Videre tror jeg det er viktig for oss jenter å huske på at for mange av oss trives kroppen aller best med former og litt ekstra fasong, samt en høyere fettprosent enn gutta, og selv om man trener jevnlig og spiser sunt, så går man ikke rundt og ser ut som en fitnessutøver av den grunn. Derfor er det også viktig å finne grunner til å trene og holde seg i form som går utover det at det endrer kroppsfasongen din. For all del, det er en kjempefin bieffekt, men som ikke er tilgjengelig før dette med trening og et sunt kosthold har blitt en naturlig del av hverdagen din. Hele året.

Og selv da er det helt naturlig å ha litt kropp, enten den ene eller den andre veien. Noen er naturlig tynne (og syns det er kjipt), mens andre heller mer mot den formfulle siden. Andre ble født atleter og har trent siden de kunne gå på to bein, mens andre begynte i fjor. Noen hadde sin første treningsøkt for bare noen dager siden, men har virkelig bestemt seg for å komme i gang, mens andre trener ikke i det hele tatt, og er fornøyd med det. Det er jo dette mangfoldet som er så fint, og vit at du er flott og fin nok, akkurat sånn som du er. Ikke tro at du må se ut på en bestemt måte for å få bekreftelse på at du trener bra, gjør noe riktig eller at du er bra nok – det er du! Det bestemmes nemlig av alt annet enn hvordan du ser ut i bikini, men heller de valgene du tar hver eneste dag, den jobben du gjør og kontinuiteten du klare å levere gjennom et helt år.

Jeg kan ha kjipe dager, på samme måte som alle andre, selv om jeg med årene, helt naturlig, har begynt å gi mer og mer beng i hvordan kroppen ser ut, til fordel for å ha fokus på å leve livet.

«Bikinisituasjoner» er for meg et perfekt bilde på hvem jeg ønsker å være, da jeg enkelt sagt står mellom to valg; legge bånd på meg selv og fokusere på hvordan jeg ser ut, eller gi blanke og ha fokus på at jeg er alt annet enn kroppen din. Den er kun et verktøy for at jeg skal nyte! Jeg har fokus på å velge sistnevnte, og det håper og tror jeg at jeg kommer til å fortsette å gjøre, både hvis jeg får mindre fett og mer muskler, eller mer fett og mindre muskler. Begge deler er helt ok, da jeg, igjen, er så mye mer enn kroppen min.

Og det er du å – prøv å unngå å begrense din egen verdi til en bikinikropp denne sommeren.. søren heller; du har en bikini og du har en kropp, aka. du har en bikinikropp! «Perfekte» kropper er et Instagramfenomen, og hvis du løfter blikket og ser ut i den virkelige verdenen, så vil du raskt se at vi mangfoldet av kropper er like stort som det alltid har vært. Jeg sier ikke at det greiene her er dritenkelt, og at alt sitter i ditt eget hode, men ja..

Mye gjør det. Og det er uten tvil der det starter 😊

Håper dere hører på ukas episode av Treningspodden, og del gjerne litt tanker om det hele😊 Trykk på bildet for å komme direkte til episoden.

 

Inneholder omtale av sponsede tjenester hos Hud og Velværeklinikken i Drammen

Som noen av dere så på Instastory i går tok jeg i går turen innom Hud og Velværeklinikken her i Drammen, for å farge vipper og bryn, samt fikse litt på bryna. Jeg ble så fornøyd, som alltid, og kan virkelig anbefale disse jentene til dere som holder til i Drammen og omegn😍

Når jeg gikk hjemover tenkte jeg litt over dette med dagens «skjønnhetsfokus», og ikke minst mitt eget forhold til nettopp det. Og selv om jeg liker å tro at jeg gir ganske så beng i det hele, så gjør jeg jo ikke heelt det allikevel – ref. forrige ukes vlogg for eksempel, der jeg snakker litt mer om mine rutiner når det kommer til hud, hår, vipper, bryn og diverse andre ting.

Jeg tror mange av oss, spesielt vi treningsjenter, har et litt annet type fokus, der vi ønsker å følge skjønnhetstips som er enkle og praktiske, men ikke minst som forsterker den naturlige, friske, sunne looken. En forlengelse av innsiden vår, kanskje? Hehe.

Jeg tenkte også på at denne «malen» ikke nødvendigvis er så lett å passe inn i den heller, da det å føle seg «naturlig» pen, hva enn det betyr, jo er lettere sagt enn gjort.. kanskje den «naturlige» trenden for noen skaper like mye press som noe annet? Jeg vet ikke om det gir mening det jeg skriver her, men jeg tenkte ihvertfall bare på at vi alle har vårt, og selv om jeg er ganske laidback på det hele, så har jeg mine greier, jeg også. Jeg dauer av folk som skal sette seg opp på sin høye hest og rette pekefingeren mot de som har andre preferanser enn de selv. Selv om noen er mer utseendefokusert enn andre, så betyr ikke det at de er noe mindre bra enn andre, som, tja.. ikke har de samme interessene.

Selv syns jeg det er en superviktig debatt å ta og ha, dette med skjønnhetspress, kroppspress osv. Samtidig står jeg ved mitt; når alt kommer til alt er det oss selv som har den største påvirkningskraften på nettopp oss selv, og derfor syns jeg også dette er et naturlig sted å både starte og fokusere på. Folk er folk, og vil alltid være forskjellige, uansett hvor mange som rører pekefingeren sin i øst og vest. Misforstå meg rett, jeg syns pekefingeren er viktig, men samtidig må man ha respekt for at folk er forskjellige også. Som jeg sa til Ulrikke Falch i en debatt en gang, der hun mente at min profil gav henne dårlig følelse fordi hun ikke er like «flink» til å trene; hennes profil kan gi meg en dårlig følelse fordi jeg ikke er like «morsom», kul og modig som henne. Veldig satt på spissen, men jeg følte poenget kom frem; andre mennesker vil alltid ha kvaliteter og egenskaper som du ikke har, på godt og vondt, avhengig av øyet som ser. Noen spiller ekstremt mye på det, og ja, til tider kan det oppleves vondt, urettferdig, politisk ukorrekt, riv ruskende galt.. og det kan det godt hende det er også. Men rett eller galt, du får uansett ikke gjort særlig mye med det.

Deg selv derimot.. that´s where the magic happens!

For min egen del prøver jeg å være rå på å gjøre ting for meg, ingen andre, og minner meg selv til stadighet på at det skallet som vi kaller hud, hår, kropp og ansikt, sånn egentlig, ikke er stort mer enn akkurat det – et skall. Det man har på innsiden er det som virkelig betyr noe, og i dagens samfunn skal man kanskje passe seg litt ekstra for å legge mer vekt på utseende og visuelt inntrykk enn det man leverer i form av personlige egenskaper og tilstedeværelse. Mange påstår at vi lever i et visuelt samfunn, der nettopp førsteinntrykket er viktigere enn noensinne – jeg er uenig. Jeg tror vi mer enn noensinne trenger folk som tør å by på seg selv, på godt og vondt, og som tør å komme ut av Instagramskjermen med noe mer enn fine smil, fine kropper, fine vipper, fine hjem. Videre tror jeg du og jeg trenger, mer enn noensinne, å tørre å være ekte, slik at vi kontinuerlig får påminnelse fra oss selv og de rundt oss at vi blir sett og satt pris på for den vi er – ikke for hvordan vi ser ut.

Og så lenge jeg gjør det.. så kan jeg godt pynte meg med litt farga bryn og noen extensions-fjoner her og der😉

 

 

Som jeg nevnte i går ønsket jeg å publisere et innlegg om påskens digitale detox, og de 10 tingene jeg lærte av nettopp det.

Det hører med til historien at jeg først og fremst er jeg en forkjemper for sosiale medier og teknologi, og all informasjonen og mulighetene det gir oss. Samtidig føler jeg vi mennesker, gamle som unge, har godt av et mer bevisst forhold til hvordan og når vi bruker teknologien, slik at vi kan få det beste fra begge verdener.. du tenker kanskje at det er ironisk at en som jobber med sosiale medier ønsker å gå i bresjen for noe sånt, men etter å ha tenkt en del på dette føler jeg nesten at det ikke kunne vært riktigere; hvis jeg, som jobber med innhold, sosiale medier og kommunkasjon, kan bli mer bevisst og implementere en sunnere balanse i min hverdag.. så er det liten tvil om du at kan gjøre det samme.

Hvis du har lyst da🙂 Kanskje det bare er meg som føler at telefonen stjeler litt vel mye tid og tilstedeværelse innimellom? Det var ihvertfall én av grunnene til at jeg ønsket å teste litt «av-tid». I tillegg..

.. begynte jeg å følge meg litt hyklersk – tidligere ferier har jeg vært 70% på jobb, med et mål om å fange deres oppmerksomhet med inspirerende innlegg, fine bilder og oppfordringer om å koble av og være tilstede. Tanken er god, men jeg bidrar jo ikke akkurat til avkobling og tilstedeværelse for verken meg selv eller dere, når jeg samtidig hamrer løs på tastaturet, knipser bilder og instagrammer som en helt. Tanken på å i det ene øyeblikket skulle skrive om at jeg hadde planer om å virkelig nyte skiturer og familietid denne påsken, mens jeg i det neste bruker mye av den verdifulle ferietiden på å dokumentere at jeg har ferie.. ble bare litt feil. Så jeg gjorde dette både for å gi meg selv en timeout, men også for alvor vise at dette er noe vi alle burde gjøre fra tid til annen – og at jeg begynner med meg selv.

For det andre har jeg ikke gjort noe liknende på så lang tid jeg kan huske, og jeg ønsket å finne ut hvordan jeg funker når jeg ikke må ha publisering i bakhodet. Som jeg har skrevet tidligere, jeg elsker dette så mye at jeg har det i bakhodet 24/7, enten jeg vil eller ikke. Dette er det kanskje mannen som merker mest til, og selv om det ikke er et stort problem, så er det med oss i hverdagen – jeg er på. Nå skulle jeg teste hvordan det er å være av. 

Det hører med til historien at jeg tok en digital detox på min måte, og ekskluderte ikke telefonen 100%. Jeg brukte den til å lytte på podcaster, jeg tok litt bilder her og der, surfet tidvis på internett.. men altså, så mye mindre enn ellers, og under «kontrollerte rammer», for å si det på den måten. Målet mitt var aldri å ekskludere skjermer totalt, men heller gi meg selv mer tid til å bare være – virkelig koble av. Utover de 10 tingene jeg har listet opp under sier mannen han merket enorm forskjell på meg, da aller mest på roa og tilstedeværelsen jeg har hatt. Det var fint å høre😊

Nåer jeg sjukt glad for å være tilbake igjen, men kommer til å ta eierskap til Stine Hartmanns nyeste fanesak; flymodus. Mer om det nederst i innlegget. Aller først, her er de 10 tingene jeg lærte etter påskens digitale detox.

1. Jeg fikk trent selvdisiplinen min.

Det er psykologiske grunner til hvorfor vi alle, mer eller mindre spontant, har et behov for å sjekke telefonen vår jevnlig, som du kan lese mer om i boken Can´t Just Stop: An Investiagtion of Compulsionsav Sharon Begley. Lykkehormonet dopamin sender feel good-signaler til hjernen hver gang vi får den lille «belønningen» av å sjekke telefonen vår, akkurat som godfølelsen av å snike til seg en sjokoladebit (eller plate….). Nettopp derfor var det god trening å motstå dette behovet – jeg ble fascinert over hvor mange ganger ila. dagen jeg strakk meg etter telefonen, tok meg i det, og prøvde å gjøre noe annet.

2. Jeg fikk mer ro i hodet. 

Instagram og andre sosiale apper byr på mye informasjon, der lite av det er er, typ..livsviktig 😅  Hjernen oppfatter store deler av det som støy, som i verste fall forstyrrer tankeprosesser og elementer i ditt liv og i dine tanker som egentlig er langt viktigere for deg og ditt. Jeg merket ihvertfall at jeg fikk mer ro i hodet til å fokusere på meg selv denne uken. Selvfølgelig fordi jeg ikke trengte å tenke så mye på innhold jeg skulle lage osv, men aller mest fordi jeg ble tvunget til å tenke mer på meg og mitt – jeg ble jo ikke eksponert for så veldig mange andre, hehe. Det var deilig.

3. Jeg fikk mer ro i kroppen. 

Som et resultat av det overnevnte fikk jeg også mer ro i kroppen, og det var lettere å bare.. være. Jeg kan for eksempel ikke huske sist jeg har klart å ligge i senga og «slumre» med så god samvittighet som det jeg gjorde denne ferien. Et vanlig mønster er jo å plukke opp telefonen så fort man våkner, for så å scrolle seg igjennom SoMe-bonanzaen på mobilen, for ikke å snakke om nyheter og mail. Dette var ekskludert i påskeuka, og det var godt.

4.  Bedre samtaler. 

Jeg tok meg tid, og hadde oppmerksomheten, til å være i samtaler med de rundt meg, uten å plukke opp telefonen. Det var en god følelse for meg, men også de rundt meg tror jeg.. det merkes når mennesker har roa og bevisst unngår å plukke opp telefonen.

5. Jeg var mer tilstede når jeg gjorde ting jeg elsker. 

Når jeg gikk på ski, spiste god mat, sov lenge, eller leste en god bok, så klarte jeg å slappe av langt mer med det enn jeg gjør vanligvis. Dette har jo selvfølgelig også mye å gjøre med at man har ferieroa, og alle rundt deg har det samme, men jeg tror også det har noe å gjøre med mindre støy, mer fokus på meg og mitt.

6. Jeg fikk gjort ting jeg sjeldent gjør ellers. 

I hverdagen er det som regel ikke mye tid til å lese bøker, noe jeg egentlig elsker – det gjorde jeg masse av i påsken, og kanskje enda viktigere – jeg klarte å finne roa når jeg gjorde det. Videre fikk jeg ryddet i ting jeg ikke hadde gjort ellers, skrevet ned ideer i en notatbok (pleier alltid å gjøre det på telefonen, men saki, så godt det er å gjøre det i en notatbok fra tid til annen), gått turer med podcast på øret.. ja, jeg hadde mer tid rett og slett.

7. Var i min egen boble, og følte meg bedre på grunn av det. 

Denne er litt vanskelig å forklare, og sikkert litt forskjellig fra person til person. Men fordi jeg ikke ble konstant utsatt for andres påskekos, ferieperfeksjon, Instabilder og inntrykk, så ble det lettere å nyte mine egne. Jeg var i større grad i min egen boble, og satte om mulig enda stor pris på alt det fine jeg har rundt meg.

8. Jeg fikk mer hjernetrim. 

Jeg prøvde å unngå å strekke meg etter telefonen så fort det var noe jeg lurte på, slik at jeg fikk litt tid til å faktisk bruke hjernen og tenke etter – det er nesten flaut hvor sjeldent leter i sitt eget topplokk etter svar før man tyr til telefonen, ihvertfall i mitt tilfelle, og det var et artig eksperiment i å ha litt mer tålmodighet med meg selv.

9. Jeg ble bevisst på hvor mye de rundt meg bruker telefonen.

Det er jo ikke bare meg som bruker telefonen ekstremt mye – mang en gang i løpet av ferien tok jeg meg selv i å være den eneste personen som ikke tok opp telefonen så fort det var litt dødtid, vi kjedet oss, lurte på noe, etc. Smitteeffekten er stor, og så fort én person tok opp telefonen, var andre raske med å gjøre det samme. Dette kjennes jeg jo igjen i stor grad hos meg selv, og jeg ble minnet på at jeg har et ansvar både ovenfor meg selv, men også de rundt meg.

10. Jeg ble bevisst på hvor mye telefonen betyr for meg. 

Haha, dette høres nørd ut, men det er klart jeg merket det – telefonen har sinnsykt mange funksjoner i disse dager, og mange av de tenker jeg ikke over engang. Videre var det ikke like lett å være «sosial» med venner når jeg ikke brukte telefonen så mye, både fordi kommunikasjonen ble svakere, men også fordi jeg ikke var tilstede med snaps, sms´er, på Facebook osv. Dette var jo ikke noe stort problem denne ene, lille uken, men jeg savnet uten tvil å være en del av det «digitale samfunnet», og det fellesskapet det jo faktisk er.

I ShapeUp-utgaven som er i butikk akkurat nå, men Nora Mørch på cover, er det en egen artikkel om nettopp dette med digital detox. Artikkelen tipset meg blant annet om videoen under, som virkelig gav meg flere aha-opplevelser knyttet til dette med tidsbruk, psykologi og konsekvenser ved overdrevent, eller lite gjennomtenkt, bruk av sosiale medier. Han snakker blant annet om hvordan ulike sosiale medier kjører et rotterace om mest mulig oppmerksomhet fra oss forbrukere.. det er ikke bare vår egen skyld at vi bruker mye tid på sosiale medier – det er et resultat av bevisst teknologi og utvikling fra gigantene i sosiale medier.

Så ja, there you have it.

Nå er jeg pålogget igjen, og trives godt med det, men kommer definitivt til å benytte meg av flymodus litt oftere. Jeg bruker det alltid om nettene, men nå har jeg planer om å koble på flymodus (enten det gjelder mobilen eller meg selv, hehe) de dagene jeg virkelig går inn for å skru av og lade opp meg selv. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på hvordan det bør gjøres, og det er sikkert ikke nødvendig for alle heller – men jeg håper dette innlegget gav deg noen refleksjonspunkter, slik at du selv kan tenke over hvordan du lar telefonen og sosiale medier påvirke ditt eget liv og tanker. Jeg tror innvirkningen kan være større enn vi tror, og da kan det være smart å behandle den med omhu.

Bare spør om dere lurer på noe, eller del gjerne deres personlige erfaringer med meg – kanskje noen av dere har gjort noe liknende? 😍

I dag spilte jeg inn Treningspodden sammen med Silje, som seg hør og bør på en torsdags formiddag. I anledning kvinnedagen hadde Silje ladet opp det feministiske snakketøyet, noe jeg setter stor pris på – hun gir meg ofte input jeg ikke selv snubler over, og i dag var inget unntak, tvert imot. Blant annet fortalte hun meg om årets hovedparoler i Oslo, i anledning 8- mars-toget. Det kan du lese mer om her, men en av de hang jeg meg litt opp i.. «det er lov å være stygg! Stopp skjønnhetstyranniet» lyder den, og fremmes av Kvinnefronten.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg dauer av den setningen der. Lov å være stygg? Hvem er noen på denne jord til å bruke beskrivelsen stygg på noe som helst? Spesielt ikke når vi snakker om mennesker, utseende og hva man «burde og ikke burde». At det i tillegg er et slagord som skal brukes til å slå et slag for kvinner anno 2018, det henger i mine øyne ikke på greip.

Kvinnedagen handler da virkelig ikke om at noe som helst ved jenter skal defineres som stygt? «Lov å være stygg», hva faen betyr det? Skal det liksom være synonymt med at jeg har lov til å vise frem «den ekte meg»? Spør du meg burde ikke kvinnedagen handle om utseendet, skallet vårt, i det hele tatt.

Budskapet derimot, støtter jeg meg 100% bak.

Du kan lese hele artikkelen i lenken over, men kort oppsummert syns jeg denne setningen sier det ganske så bra; reell makt og livsutfoldelse oppnås når man slutter å legge sitt egenverd i kropp og utseende, og gir litt faen i kroppen.

Copy that! Vår viktigste oppgave her i livet er ikke å se digge ut.

For min del handler det å være en moderne jente, kvinne, dame om å stå opp imot de visuelle bildene vi får trykket nedover oss hver eneste dag. Det handler om å velge å være ei jente, kvinne, dame som fokuserer på hva hun kan fremfor hvordan hun ser ut, og som velger å være en av de som velger å bygge sin verdi, stolthet og cred i form av det hun gjør, sier, kan og mener. Jeg sier ikke at det er lett, men jeg blir stadig mer bestemt på at dette er et valg vi som jenter må ta – Instagram kommer ikke til å ta det for oss. For som Kvinnefronten skriver, det er kun vi selv som kan velge om vi vil delta i den objektiverende kulturen, som bevisst og ubevisst gjør at vi vurderer oss selv ut i fra hva andre ser, fremfor hvordan vi føler oss, hva vi gjør og hva vi kan.

Det er skummelt. 

Så jeg er enig med gjengen i Kvinnefronten jeg altså, i at kvinner, og samfunnet generelt må slutte å tillegge utseendet så stor verdi som vi gjør i dag. Men å gi faen i kroppspresset og de visuelle kravene som settes i dagens overfladiske SoMe-verden handler ikke om at «det er lov å være stygg». Det handler om å ta et valg om å være seg sjæl, og basere sin egenverdi og selvfølelse på det som er på innsiden.

Så plis.. vær en dame som tør å drite litt i det som er på utsiden.

Gratulerer med dagen, jenter. Vi er så gode, men kan alltid bli bedre 💋

I dag, og egentlig på hele denne turen, har jeg fått lov til å dyrke innholdsskaperen i meg. Min hovedoppgave har vært å knipse bilder, lage video, skrive tekst og fange øyeblikk, fremfor ting jeg vanligvis gjør når jeg selv arrangerer treningsreiser. Det har vært skikkelig moro å leke seg med blant annet bildeknipsing og redigering. Samtidig skremmer det meg litt at jeg syns det er så moro, og at dette er en så stor del av hverdagen til veldig, veldig mange av oss.

Enten man knipser, skaper og forteller, eller mottar, tolker og «liker».

I dagens samfunn gjør vel egentlig vi alle begge deler.. 

For av alle disse trillion bildene som knipses, spesielt når man har en plan, en slags shoot, så er det kun noen få av de man tar med videre. Deretter starter etterarbeidet, som for noen ikke bare er noe man gjør på jobbtur i Thailand, men som er en daglig geskjeft. Etterarbeidet skal skape det perfekte bildet. Sannheten i bildet kan fort bli irrelevant, da det er følelsen bildet skal vekke, det du som mottaker skal føle, og deretter mene og «like», som er viktig. Så kanskje man kan si at det i dagens mediaverden ikke så mye er teksten som lyver til oss.. tekst er som regel tydelig, konkret og gjennomsiktig, ihvertfall slik jeg kjenner den.

Bilder er det stikk motsatte.

Basert på hva du ser, ikke hva bildet egentlig var, så er det opp til deg og din egen hjerne å lese et budskap ut i fra det redigerte bildet du blir utsatt for. Det budskapet er det personen som publiserer bildet som bestemmer over. Jeg som fotograf og avsender kan pynte, fikse, redigere og endre så mye jeg vil jeg, på en sannhet som du aldri vil kjenne til. Og det kan få deg til å ha det kjipt – uten at du vet det selv.

Jeg kan publisere et perfekt bilde fra stranda jeg, med bølgeskvulp, saltvannshår og strålende sol, uten å fortelle deg at det kom en regnskur noen minutter etterpå. Jeg kan publisere et «in-action» treningsbilde, med smilende svetteperler og beinmuskulatur i spenn, uten å fortelle deg at jeg slettet de 50 andre, der cellulittene danser ivrig rundt den hakket for korte treningsshortsen på de vinterbleika beina (som seg hør og bør – #nordmennijanuar).

Etter å ha jobbet litt med foto igjen denne uka har jeg altså blitt minnet på i hvor stor grad man kan velge hvilken historie man vil skape om seg selv, uavhengig av den faktiske, virkelige verdenen. Nettopp det ligger jo i definisjonen av fotografering, at man skal fortelle en historie. Men av og til må jeg minne meg selv på at ulike mennesker har ulike motiver, og for mange er den uredigerte og ufiltrerte ufiltrerte sannheten ganske uinteressant. Verken du eller jeg kan påvirke noen andre enn oss selv, og nettopp derfor håper jeg dette innlegget kan minne deg på å holde både bein og topplokk godt planta på jorda, spesielt de dagene du kjenner at Instagram har litt ekstra lang pinoccio-nese.

Sosiale medier er fantastisk, inspirerende, motiverende og engasjerende. Men det kan også være ødeleggende og destruktivt, om du ikke passer på å skille mellom klinten og hveten, virkelighet og fantasi. For det er nettopp det sosiale medier er – en fantasiverden. Den fantasiverdenen består av historiefortellere.

.. og de historiefortellerene er sabla gode på det de driver med – ikke glem det.