Ferieknekken?

Hei, fine folk?

I dag var planen å skrive avgårde et sterkt motiverende råtass-innlegg til dere alle, om hvor deilig det er at ferien er over, at hverdagen er tilbake og at, wohooo, nå starter rutinene igjen. Men neeh – jeg er ikke helt der, ass. Som jeg nevnte for dere tidligere var det først når jeg tok ferie at jeg skjønte hvor mye jeg trengte det, og etter å ha hatt en så fin uke har jeg bare lyst på mer ferie, haha. Trivielle ting, I know, spesielt sett i lys av gårsdagens innlegg, men ja.. det er slike ting som opptar en enkel menneskehjerne da, og jeg antar jeg ikke er alene, hehe.

I tillegg er krokken (mensen – jentegjengen min har alltid kalt det krokken, av ukjent grunn, haha) rett rundt hjørnet, og jeg kjenner meg som et dovendyr. Jeg er et dovendyr. Turen i skogen i går var tung som bare det, og på trening i dag snudde jeg i døra. Jepp, jeg gikk til trening, gjorde worlds greatest stretch, og kjente at det her var ikke dagen. Så jeg gikk hjem igjen, hehe.

Jeg har jo lyst til at dette skal være en motiverende, inspirerende woho-blogg, noe jeg tør å påstå at den er. Samtidig skal den være ekte, og jeg vil ikke fremstå som om jeg aldri har dager som dette. Det har jeg. Jeg har lært meg å vite når jeg skal bruke teknikker og pushe meg på trening, som i dette innlegget, men jeg vet også når jeg skal trykke på bremsen og tillate meg selv å bare.. være.

Som i dag?

Soo – jeg gir meg selv denne dagen til å bare være meg, jobbe hjemme i sofaen, se en serie, og bare.. slappe av. Jeg vet at treningslysten er tilbake i morgen eller onsdag, og det samme er inspirasjonen til å angripe høsten (og hvis de, mot formodning, ikke er det, vet jeg hva jeg skal gjøre for å få det til å skje). Det er dager som dette som også gjør at man har motivasjon til å jobbe både 10, 12 og 15 timer enkelte dager – noen ganger har man mer driv enn andre, og da gjelder det å bruke den klokt. Dessuten er det ikke særlig synd på meg – allerede 9. august reiser jeg på en miniferie til Marbella, for å feire svigermor som blir 60 år.

Så – nå skal jeg få unna det mest nødvendige av jobb, før jeg og dovendyr-mentaliteten min skal angripe denne mandagen. Woop, woop.